Jeg er…

Jeg er så sliten og har så mye følelser. Jeg er lei meg og har gråten i halsen hele tiden men det å gråte hjelper så altfor kort tid. Klumpen i halsen og magen har vært der i 3 dager nå og gjør det aller meste vanskelig. Jeg føler meg så ødelagt. Jeg er deprimert og tror jeg i tillegg har blitt bipolar. Hver dag og mye av tida så går humøret mitt i bølgedaler. Hvis jeg først har en skikkelig god dag så skjer det ofte at jeg våkner opp neste dag og vil dø. Tankene gjør så ingenting positivt har plass i hodet mitt. Tankene handler om det jeg ikke får til, at jeg ikke klarer å ta ting med ro lenge nok til å foreksempel opprettholde normal kontakt med menn jeg liker, at noen så rart på meg, at jeg bare vil bli påkjørt eller at hjertet mitt skal stoppe, at jeg ikke er pen nok, at jeg bruker feil klær, at jeg er for mye. Jeg vil ha hjelp, jeg trenger hjelp men hvem kan egentlig hjelpe meg? Hva kan hjelpe meg? Jeg går allerede på antidepressiva. Kanskje hvis legen bekrefter at jeg har bipolar at noen sånne medisiner kan hjelpe. Jeg vil gjerne starte å snakke med noen igjen men syntes det er mye mas og stress med søkeprosessen helt alene. Jeg vet at jeg har familie som kan hjelpe meg men vet du hva? Jeg orker ikke å snakke om det her til familien min hele tida. Det er slitsomt for meg å skulle åpne opp for de. Jeg føler meg så liten, begynner å gråte, og føler meg udugelig. Jeg vil ha en person jeg kan snakke med ofte og sent på dagen så jeg ikke må slite meg opp av senga så tidlig. Hva skal til for at en mann kan like meg med alle mine feil og mangler. Igjen prøvde jeg og var for aller første gang overbevist om at han var en god og ordentlig mann men nå er det bare helt stille. Han svarer ikke. En natt var det jeg fikk med han og nå føler jeg meg så dum som åpnet opp til han. Jeg trodde jeg snakket med en som skulle være i livet mitt. Grunnen til at jeg trodde det var at han hele tiden sa hvor viktig det er for han at en han skal involvere seg med vil ha barn, og er villig til å være med og besøke familien hans pluss noen andre krav jeg ikke kommer på i farta men som jeg var helt enig i. Det er den første mannen jeg faktisk kunne tenke at virkelig har mye godt i seg. Jeg savner deg! Når vi sto opp og var på vei ut døra så holdt vi rundt hverandre og så inn i speilet og da sa han at han syntes vi ser veldig bra ut sammen og at jeg var nesten penere uten sminke enn med. Hvem kan jeg noensinne åpne opp til som ikke vil forlate meg?

Så utrolig lei. Hvorfor skal livet være så vanskelig å leve, og menneskene i det så vanskelig å forstå? Hvorfor er det sånn at man ikke kan være seg selv uten å bli sett rart på?